I tillegg til å være hjem, er boligen et formues- og investeringsobjekt. Skattereglene for bolig er gunstige.
Men noen faller utenfor. 150.000 personer i Norge har et boligbehov de ikke kan løse på egen hånd. Når har de blitt gjenstand for en utredning fra et offentlig utvalg. Tidligere i august la regjeringens boligutvalg frem ”Rom for alle”, som tar for seg utfordringer i den sosiale boligpolitikken.
Alle innbyggere har behov for et sted å bo. De dårligst stilte har ikke det. Det er registrert 6.100 bostedsløse personer i Norge, om lag 600 personer flere enn i 2005. Bostedsløshet som politisk tema ble løftet opp på den nasjonale dagsordenen i 1999. Arbeidet har siden den gang hatt stor politisk oppmerksomhet. Kartleggingen av bostedsløse viser likevel at tallene ikke går ned. Flertallet er rusavhengige og/eller har psykiske lidelser. Flere unge blir registrerte som bostedsløse. Den siste kartleggingen, som ble utført i 2008, viste også at det finnes barnefamilier som ikke har et fast bosted. Riksrevisjonen rettet i 2008 kritikk mot innsatsen overfor vanskeligstilte i boligmarkedet.
Utvalget kommer med flere forslag som skal bedre forholdene. For å sette flere i stand til å eie egen bolig, foreslås blant annet mer bruk av startlån, som Husbanken står bak og som kommunene fordeler.
Det er positivt at det tas tak i disse alvorlige utfordringene. Mange av oppgavene med å styrke den sosiale boligpolitkken vil tilfalle kommunene, Husbanken og andre offentlige organer. Men det er også viktig å spille på lag med byggnæringen. Hva er kommentaren derfra til utvalgets arbeid?
”Det viktigste tiltaket for å få ned presset i bolig- og leiemarkedet og dermed gi flere muligheten til å spare til egen bolig, er å bygge flere boliger,” sier Byggenæringens Landsforening.
”Problemet er at summen av mangel på areal til boligformål, som fører til høy pris på tomter, og en rekke nye og fordyrende offentlige krav og begrensninger presser prisene opp,” fortsetter foreningen.
Det er en formulering jeg slutter meg til. En sterkere offentlig innsats for å nå de som ikke på egen hånd klarer å etablere seg i boligmarkedet bør kombineres med en bedre koordinering for å sikre en mer helhetlig boligpolitikk.
Regjeringen planlegger nå en egen stortingsmelding om boligpolitikken. La oss håpe at den tar tak i disse grunnleggende utfordringene, til beste for alle grupper i det norske boligmarkedet.
Med vennlig hilsen
Rune Hansen
Adm. dir